Hijab og moralpoliti

Unge jenter i Oslo møter et stadig økende press fra jevnaldrende på skolen og voksne i form av såkalt “moralpoliti” om å dekke seg til med slør. Det blir påstått i muslimske miljøer i Norge at praksisen med hijab er påbudt i Koranen, og jenter som ikke bøyer seg for presset blir mobbet og ofte beskylt for å være “dekadente”,  ”horer” og “dårlige muslimer”. Denne påstanden er ren skjær fantasi og bør utfordres i pressen og av offentligheten. Faktum er at hijab – slik plagget brukes i dag – hverken er påbudt i Koranen eller har særlig lang tradisjon i Islam. Den moderne hijaben er hovedsaklig et symbolsk klesplagg uten grunnlag i religion.

Debatten om bruk av hijab har rast gjennom Europa de siste årene. Skal plagget forbys eller ikke? Bør kvinnelige muslimske politibetjenter få lov å bruke hijab i tjenesten? Hva med hijab i domstolene? Handler spørsmålet om retten til å dyrke sin religion eller sin kultur? Her er det flere ting som må veies mot hverandre – religionsfrihet, personlig valg av klesstil og tilhørighet til en bestemt gruppe i samfunnet.

Islam tar i bruk hijab

Hijab er som vi vet sløret som mange muslimske kvinner velger å dekke håret med. Plagget festes under haken, og skal trekkes frem over pannen. Materialet skal ikke være gjennomsiktig, og fargene skal være nøytrale. Den skal dekke nakke, skuldrene og brystpartiet. Den islamske skikken med å bruke hijab stammer fra tidlige muslimske erobringer, og er arvet fra persiske og byzantiske samfunn hvor menn og kvinner levde adskilt i samfunnet i større grad enn det som var vanlig i den tidlige muslimske verden. I hvertfall blant overklassen. Blant de lavere klassene var hijab et praktisk klesplagg, på samme måte som et skaut er for oss. Slør ble båret av de rikeste i samfunnet, og var et tegn på at kvinnens ektemann var rik slik at hun selv ikke trengte å arbeide. For de lavere i samfunnet var et slør svært upraktisk. Skikken med å bære slør var også vanlig blant de rikeste i samtidige kristne og jødiske samfunn i Midtøsten.

Hva sier Koranen om hijab?

Det korte svaret er “fint lite”. Koranen sier ingenting om at kvinner må kle seg i hijab for å være en god muslim. Selv om ordet er brukt flere steder, så er det i betydningen gradin, forheng eller skille. mannlige muslimer kunne nemlig bare snakke med profeten Muhammads koner gjennom et slikt forheng. I tillegg var det den mannlige muslimens ansvar å sørge for at et slikt forheng var på plass, og ikke kvinnens.

Om kleskoder, derimot, kan Koranen fortelle at muslimske kvinner – og menn – bør kle seg beskjedent, og at kvinner ikke bør vise frem barmen offentlig. Kvinner er i Koranen oppfordret til å dekke seg til, eller som Kari Vogt sier det – å “svøpe kappen omkring seg” (Koranen sure 24:30-31, sure 33:58-59) . Den opprinnelige teksten viser at meningen var å unngå å bli forulempet og identifisert som muslimer, særlig blant “vantro” folkeslag. Koranen nevner aldri et påbud om at kvinner alltid skal la håret være tildekket offentlig.

Et politisk symbol

Hijaben vi kan se i Oslo i dag ble til i Midtøsten på 1970-tallet som en politisk protest mot moderniseringen av Midtøsten, og det ble først brukt i Iran. Frem til revolusjonen (1978-79) var det ikke en vanlig praksis blant unge kvinner å bruke hijab i landet. Sløret var begynt å gå av moten allerede ved begynnelsen av det forrige århundret. Stadig flere kvinner fikk høyere utdanning, tok lønnet arbeid, og var ikke lenger avhengig av en mann. Denne gruppen kvinner kastet ofte sløret for å vise sin nye status som en moderne, utdannet kvinne. I tillegg forsøkte Tyrkia og Iran en stund å undertrykke eller rett og slett forby bruk av religiøse hodeplagg.

Hijaben ble dermed et symbol på motstand blant de lavere klassene mot den statlige autoriteten og klasseforskjellene i samfunnet. Sløret skulle vise at kvinnen som bar det var en moderne kvinne,  i opposisjon til de stadig økende forskjellene i samfunnet og samtidig en god muslim.

Les mer: Historien on hijab (forskning.no)

Mobbing og moralpoliti

Nå som vi kjenner historien bak hijaben kan vi ta en nærmere kikk på debatten om bruk av hijab som går i Norge for tiden. VG.no publiserte mandag 5. juni 2010 saken “Unge jenter blir hetset av «moralpoliti»” hvor vi møter to jenter – ei etnisk norsk 16-årig jente og ei jente på 20 som opprinnelig fra kommer fra Kaukasus. Sekstenåringen Mari ble mobbet på skolen i Groruddalen i Oslo fordi hun skilte seg ut på som en av få etniske norske på skolen som er dominert av elever som er barn av muslimske foreldre. Mari kan også fortelle at presset for å bruke hijab var rettet både mot barn av muslimske foreldre og etnisk norske elever. Hun valgte til slutt å bytte skole. Tyveåringen Madina forteller at flertallet på den videregående skolen hun gikk på brukte sjalet.

Det var faktisk oftest jenter som maste om det, men guttene var også moralpoliti. En dag jeg hadde på meg en kortermet topp kom en gutt bort og sa at jeg som var en muslimsk jente måtte dekke meg til, ellers var jeg en hore, fortsetter Madina

I dag kan Madina fortelle at hun daglig må møte stygge blikk og kommentarer fra voksne og ungdommer i “moralpolitiet” på Grønland i Oslo.

Les mer: Unge jenter blir hetset av «moralpoliti» (VG.no)

Frykt for rasismestempel

Det er blitt antydet at flere skoler ikke reagerer på press mange elever blir utsatt for av frykt for å bli stemplet som rasister. Dette er uakseptabelt. Skolen har et ansvar for å ta tak i slike problemer. Tilhengerene av hetsingen vil kanskje rope opp om forskjellsbehandling og rasisme, men det er da viktig å huske på at det er nettopp denne gruppen som er årsaken til problemene. For å få maksimal mediedekning er det desverre vanlig å bruke denne typen retorikk – “det norske samfunnet er rasister, de vil ikke vi skal gå med hijab!” Dette er selvfølgelig nonsens. Norge er i utgangspunktet et fritt land, og man bør – med litt fornuft – få lov å gå kledd i stort sett det man vil. Dette inkluderer klesplagg med religiøse og politiske assosiasjoner. Dessuten blir det sjeldent utdypet eller forklart hvorfor de tror de er utsatt for rasisme – ordet er rett og slett en enkel måte å føre diskusjonen over i en annen retning.

Mobbing i skolene – uansett årsak – er aldri akseptabelt, og de forskjellige skolene utfordres herved til å ta saken alvorlig. Snakk med elevene, diskuter den historiske og nåværende betydningen av hijab og hvorfor det er så viktig å opprettholde en viss akseptanse av ting man kanskje selv ikke er enige i. Det er nøyaktig slike saker som er en av skolens viktigste oppgaver – å lære den neste generasjonen om hvordan samfunnet de bor i fungerer, og hva som akseptabel eller uakseptabel oppførsel. Vi andre, som ikke er lærere eller arbeider i skolen, må trå til og støtte de offentlige institusjonene slik at de kan gripe problemet og gjøre noe med det.

Les mer: 5-åringer bruker hijab på skolen (VG.no)

Et krav om skoleuniform i offentlige skoler kan gå lang vei i gjøre arbeidet for oss – dersom de eneste umiddelbare identifiserbare forskjellene mellom elevene er hud- og hårfarge vil det være enklere å gjøre forskjellene mindre.

Spørsmål om gruppetilhørighet

Det stadig større presset mange av våre medborgere med innvardrerbakgrunn må møte har til dels grunn i spørsmålet om gruppetilhørighet. De siste hundre årene har sett en gjenopplivelse av gamle motsetninger og kulturelle og religiøse konflikter rundt om i verden. For mange er det derfor viktig å opprettholde et visst sosialt bånd til “sine egne”. En stor del av dette er lett identifiserbare elementer som symboler og klesplagg. Det gir en inntrykk av “oss og dem” eller til og med “oss mot dem”, noe som er svært uheldig.

Dette bringer oss til bruk av religiøse og politiske plagg i offentlige stillinger. NRK.no meldte den 14. juni 2010 i artikkelen “Forbyr ikke hijab i domstolene” (NRK.no) at Domstoladministrasjonen etter en høringsperiode at et forbud mot religiøse symboler ikke er ønsket i norske domstoler.

Styret understreker at dommere skal opptre på en måte som inngir tillit og respekt, og følge etiske prinsipper som ikke gir tvil om dommerens nøytralitet.

Mange mener med rette at avgjørelsen ikke holder vann. For å kunne ivareta en nøytral stilling i samfunnet for derfor å kunne utøve sin makt på en rettferdig måte, må den dømmende myndighet – i likhet med den utøvende myndighet – ikke vise politisk eller religiøs gruppetilhørighet. Å være dommer eller politi er et utrolig stort ansvar, og det er en absolutt nødvendighet at denne klarer å fremstå og virke nøytral i politiske og religiøse spørsmål, og avgjøre sine beslutninger basert på det norske lovverket. Det er naturligvis opplagt at privat tilhørighet til en bestemt politisk eller religiøs gruppe ikke nødvendigvis ikke nødvendigvis påvirker beslutningene, men det er veldig lett å gi feil inntrykk dersom dommer eller politi utad viser støtte for bestemte politiske eller religiøse meninger og gruppetilhørighet.

De utøvende og dømmende myndigheters politiske og religiøse uavhengighet er en grunnsten i prinsippet om tre uavhengige myndigheter og må bevares for enhver pris.

Les mer: “Krever omkamp om hijab i retten” (VG.no)

Les mer: “Dette er hijab-striden” (VG.no)

Toleranse eller naivitet?

Debatten om hijab har fra myndighetenes side hatt preg av en vilje til å vise toleranse for våre nye medborgeres kultur. Den er også blitt kritisert for å være for tolerant på grensen til det naive. Som historien til dette klesplagget tydelig viser er det ikke snakk om en kulturtradisjon, men en politisk vekkelse av nyere årgang. Å akseptere mobbing av kvinner som er sterke nok til å ikke gi etter for press eller å tillate bruk av slike symboler i landets øverste myndigheter viser en uakseptabel holdning om misforstått toleranse. Denne holdningen avviser de sterke effektene slike symboler har på samfunnet, og biddrar til å avspore debatten fra dens opprinnelige spørsmål – “dem eller oss”.

Det finnes ikke noe enkelt svar på spørsmålet, men å tolerere forskjellsbehandling og mobbing på grunnlag av kulturforskjeller eller politisk korrekthet er uakseptabelt. Mobbing i offentlige skoler må tas alvorlig og man bør forvente og kreve umiddelbare reaksjoner for slik oppførsel.

“Moralpolitiet” på Grønland er et vanskeligere spørsmål. Holdningskampanjer og debatt med de forskjellige religiøse gruppene kan være et skritt i riktig retning. I Norge skal det være lov å være seg selv, samtidig som det skal være lov å ytre sine meninger. Problemet ligger klart i enkelte mindretallsgrupper, og disse kan det være vanskelig å nå med fornuft uten å virke pågående eller intolerant – i hvertfall i disse gruppenes egne øyne.

Når det gjelder bruk av religiøse eller politiske symboler i utøvende og dømmende myndigheter må man vise styrke til å kunne si at det ikke er akseptabelt, enten det gjelder hijab, kristent kors rundt halsen eller for den saks skyld – en torshammer. De utøvende og dømmende myndigheter skal være politisk og religiøst uavhengige mens de er på jobb, noe som er et krav for sikring av rettferdig håndhevelse av det norske lovverket. Hva politifolk eller dommere velger å gå med på fritiden er noe helt annet, og angår ingen andre enn dem selv – men selvfølgelig bare så lenge det ikke flyter over i jobben.

Med andre ord, for at Norge fortsatt skal være et solid demokrati og et godt sted å leve, må vi sette klare krav til samfunnet, våre medborgere og ikke minst offentlige myndigheter – vi må være tolerante, men ikke naive. Vi må tolerere et kulturelt mangfold som beriker samfunnet vårt, men vi er ikke nødt til akseptere urettferdighet eller mishandling som gjemmer seg bak en maske av kulturelle forskjeller.

Et godt utgangspunkt for en bedre tilværelse for alle er forøvrig Kardemommeloven – som bør læres bort i skolen – og gjelde i samfunnet til enhver tid:

Man skal ikke plage andre,

man skal være grei og snill,

og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

– Kardemommeloven

Bare tenk så fint vi kunne hatt det om alle hadde fulgt denne korte, men elegante “loven”.

Be Sociable, Share!

• 

No related posts.