Religion og utvikling – Solheim tar Gud alvorlig

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har skrevet en kronikk i Aftenposten med tittelen Ta Gud alvorlig (aftenposten.no). Han ønsker å fortelle oss om viktigheten som ligger i å forstå hvilken makt religion har i de områdene hvor norske organisasjoner driver utviklingshjelp. Hjelpen kommer ofte i form av statlig støtte til frivillige, religiøse bistandsorganisasjoner. Dessverre ligger det en naturlig inkompatibelitet mellom konseptene “religion” og “utvikling”, og utfordringen kommer på grunnlag av et ønske om å drive evangelisering av kristendommen samtidig med bistandsarbeid. Et slikt ønske går på kant med krav fra myndighetene om offentlig støtte til bistandsarbeid.

Bistandsarbeid må fokusere på å hjelpe mennesket, ikke evangelisere sin egen religion til de som lider.

Erik Solheim er godt kjent for sitt arbeid for å fremme fred og miljøvern verden rundt. I kronikken som er publisert i Aftenposten i dag er det sammenhengen mellom norsk bistandsarbeid og lokale religiøse grupper som tilsynelatende er temaet. Teksten opplyser om en utfordring fra Bistandsnemnda (Norsk Misjons Bistandnemnd) om viktigheten av å forstå hvilken betydning religion har i områdene hvor norsk bistandsarbeidere er aktive . Han vil sette lys på hvor stor makt religiøse ledere har over lokalbefolkningen, og han ønsker å diskutere hvorvidt religion og utvikling hører sammen.

Det er en viktig sak Solheim tar opp i kronikken – religion nyter ofte stor makt og innflytelse i områder hvor nøden er stor og hvor norsk bistand kan redde liv. Godkjennelse fra en lokal prest, imam, biskop eller en annen form for religiøst lederskap kan være avgjørende for at hjelpen når frem til de som trenger det mest. Solheim gjør rett i å påpeke viktigheten av å lære de lokale makthaverene å kjenne. Man må være på god fot med dem, ja om nødvendig jatte med dem for å få bistanden dit den trengs, til folket. Her er det snakk om elementære politiske ferdigheter – å si det mottaker ønsker å høre, for å få gjennomslag for sitt eget agenda.

Ordene “religion” og “utvikling” er i lys av sine definisjoner uforenelige. Å ha religion innebærer tro på en mystisk, høyere makt representert i den virkelige verden av ymse religiøse ledere. Religion står for definerte prinsipper, motiv og moral som ofte er kodifisert i en “hellig skrift”. Å være medlem i en av de tre bibelske religionene – Kristendom, Islam og Jødedom – innebærer at man overgir seg selv til denne makten. En slik overgivelse er som regel absolutt – det er ikke vanlig at man kan kan velge å følge de reglene man ønsker og overse resten. Den hellige skriften er “loven”, og skal ikke diskuteres. En slik fullstendig overgivelse av seg selv er ikke kompatibelt med ordet “utvikling”. Religion er hierarkisk av struktur, og er bare et penere ord for “stamme” – med nøyaktig de samme konsekvensene angående behandlig av medlemmer og ikke-medlemmer. Religion fører oftere til konflikter og utrolige urettferdigheter enn utvikling.

Utvikling, derimot, betyr å bygge opp – å gå fremover. Utvikling oppfordrer til å forbedring gjennom å tenke, skape, lære og leve. Å fremme utvikling må også bety å fremme mennesket. For i bistandsarbeid er det mennesket som står i sentrum, ikke religion. Forsøk på å blande disse to motstridende konseptene fører sjelden til noe bra. For eksempel, en rask gjennomgang av den katolske kirkens utrettelige innblanding i vitenskaplig og menneskelig utvikling vil enkelt bevise denne påstanden.

Solheim skriver også mye om nestekjærlighet i kronikken.

Vi glemmer lett at vår bistand springer ut nettopp av den nestekjærlighet som står sentralt i kristendommen. - Erik Solheim

Nestekjærlighet er ikke et bibelsk konsept. Det er en altruistisk handling å hjelpe når man ser andre som lider. Man kan diskutere om motivet er selvisk eller ei. Det oppleves midlertidig som svært provoserende å se en norsk minister antyde at bistandshjelpen har grunn i – og er avhengig av – kristen moral. Prøver Solheim å si at uten kristne, så hadde vi ikke hatt vilje eller ønske om å hjelpe de som trenger det mest?

Nestekjærlighet er ikke den opprinnelige tanken ved stiftelsen av flesteparten av medlemsorganisasjonene i Bistandsnemnda. Misjonsorganisasjoner er opprettet med ett hovedmål: å omvende “hedninger” og dermed rekruttere nye medlemmer til den kristne religion. (Og selvfølgelig vil misjonæren samtidig sikre sin egen plass i himmelen.)

Riktignok er det et krav fra myndighetene til medlemsorganisasjoner i Bistandsnemnda at utviklingsarbeid aldri skal fungere som et middel for evangeliserende arbeid, men det forekommer likevel. Med norske skattekroner. Bistandsnemnda er tross alt en paraplyorganisasjon for kristne misjonsorganisasjoner, og oppfordringen til debatt om religionens [kristendommens] plass i utviklingsarbeidet fremstår som et ønske om fritt å få lov til å blande evangelisering og utvikling. Selvfølgelig vil de fortsatt motta statsstøtte for arbeidet. Ønsker vi at norsk bistand skal kjennetegnes med “Det er klart du kan få litt mat, men her – ta og les litt i denne Boken også…“? Svaret må forbli et rungende NEI! En salig blanding av evangelisering og utvikling vil bringe oss milevis unna konseptet om altruistisk nestekjærlighet og snakker i stedet om egoistiske og forkastelige handlinger.

Les: Religion er viktig for utvikling (PDF, bistandsnemnda.no)

Gruppen som skal diskutere religionens plass i utviklingsarbeidet skal i følge Solheim “ha plass til mange ulike trosoppfatninger og holdninger“. Det er lett å si, men selv om vi ser bort i fra muligheten for at denne gruppen vil domineres av kristne organisasjoner vil dens konklusjon likevel risikere å være påvirket av et overordnet vestlig religiøst synpunkt i stedet for å oppnå forståelse for lokale holdninger og maktstrukturer. Oppfordringen til å danne denne gruppen smaker litt for mye av lobbyisme med formål å blande evangelisering og utviklingsarbeid. Det er i tillegg fullstendig likegyldig om intensjonen er “god”. Religion og utvikling hører ikke sammen.

Norges videre utviklingsarbeide må forbli altruistisk i form og farge. For religion og utvikling er to uforenelige og inkompatible begreper, og det er mennesket, ikke religion, som er viktig.

Be Sociable, Share!

• 

No related posts.